Hva ville en jordomseiling vært uten bøker? Ganske mye fattigere, men sant og si fortsatt livets flotteste eventyr. I dag, for to år siden, startet turen. Vi skriver år tre! Nå sitter vi på stranda og skriver i solnedgangen. Jeg følger opp publikumsfavoritten fra i fjor med topplister fra år 2. Først ut er bøkene.
1. Shantaram – Gregory David Roberts
År to skilter også med en soleklar førsteplass, og er rett og slett en av de aller beste bøkene jeg noensinne har lest. Shantaram er en kompakt, velskrevet autobiografi om en eksheroinists nye liv i India etter sin flukt fra fengselet i Australia. En reiseberetning. En spenningshistorie. En kjærlighetsfortelling. Forfatteren mistenkes ikke for å ville annet enn å fortelle sin historie, og likevel lykkes han i å blande inn det beste fra en rekke ulike genrer. Den åpne og ærlige fortellerstilen, de spredte humoristiske innslagene, og hans kloke betraktninger av moralske dilemmaer og filosofiske spørsmål, gjorde at jeg raskt fikk dyp sympati og respekt for den kriminelle Roberts. Samt en brennende lyst til å oppleve India.
Jeg har en hang til å lese saktere når det går mot de ti-tjue siste sidene av bøker jeg liker godt. For at de ikke skal ta slutt. Med Shantaram begynte siste side å virke altfor nær da det var igjen 8-900.
Anbefales alle.
2. Borgens Beste – Johan Borgen
Triologien om Lillelord har lenge vært høyt oppe på listen min. Ved siden av Bestialitetens historie av Bjørneboe er det vel eneste bøkene jeg har tatt bryet med å lese opp igjen. Det finnes så mange bøker jeg ønsker å lese, at det virker bortkastet å lese samme flere ganger. Bakgrunnen for begge gjenopplesninger var at jeg, selv om jeg likte det jeg leste, følte at jeg ikke fikk riktig grep om det fordi jeg var for ung. Det ble sant å si ikke særlig bedre med grepet andre gangen i noen av tilfellene, men det forandrer ikke kjensgjerningen at jeg fortsatt liker bøkene. Men dette hører fortiden til, og har egentlig ikke noe med denne anbefalingen å gjøre, for jeg hoppet elegant bukk over Lillelord i denne samlingen.
Ved siden av Lillelord skilter imidlertid boken med et utvalg noveller, prosa og boken “Barndommens Rike”. Borgen er en av mine favoritter blant norske forfattere. For det første fordi han, i likhet med Erlend Loe, har noen formuleringer og setningsoppbygninger som er så fiffige og vakre at de gir en ganske unik nytelse. Den kan kanskje best sammenliknes med følelsen man kan få av enkelte partier av låter man digger helt vilt. Følelsen av at alt klaffer. Hadde jeg turt, hadde jeg skrevet en følelse av det guddommelige med stor ”g”. For det andre evner Borgen å mane frem stemninger på en helt unik måte, og han klarer på mystisk vis å formidle det som ikke formidles kan. Det er spesielt novellene og prosastykkene som er en nytelse å lese, men også turen tilbake til hans barndom i ”Barndommens Rike” er god lesning.
Anbefales de som vet å sette pris på snedige formuleringer, sarte stemninger og gode leseropplevelser uten nødvendigvis mye ytre spenning.
3. War of the Newts – Karel Kapek
Karel Kapeks klassiker om de unike salamanderne har vokst på meg siden jeg leste den. Jeg syntes formatet var litt strevsomt, spesielt ”bok 2” var et stykke arbeid, men boka er jo så fordømt smart at etter hvert som innsatsdelen blir tildekket av glemselens vakre velsignelse, sitter det en juvel av et minne igjen. Ikke bli skremt fra å gå løs på den, det er på ingen måte noen Ulysses (som jeg aldri har turt å prøve meg på), den er bare tidvis noe original i formen. Mange vil sikkert finne det er innovativt og lekent, men for meg ble det forstyrrende. Men så er jeg typen som synes Picasso var bedre da han fortsatt malte det vi kan se uten uhyrlige mengder hallusinasjonsfremkallende stoffer også da.
Historien starter med oppdagelsen av en unik type sjøboende salamandre i en bukt på en øde øy i Stillehavet. Salamanderne har eksepsjonelle tilpasningsevner, og etter hvert som forskjellene mellom mennesker og salamandre blir mindre og mindre, melder det seg det seg en del ubehagelige problemstillinger – besvart av helt naturlige handlinger og retorikk preget av menneskelige svakheter for makt og økonomiske interesser.
Og FOR en avslutning!
Anbefales de som synes det er greit å lese en historie der historien ikke er historien.
4. Hard Times – Charles Dickens
Sjelden har en bok begynt så smått, og avsluttet så stort. Jeg var nær ved å legge fra meg boken et stykke uti tredje kapittel, men lider heldigvis av nokså alvorlige tvangstanker som ikke tillater meg å legge fra meg en påbegynt, men ufullført bok for godt uten i helt ekstreme tilfeller (”Don Quijote” er eneste jeg kan komme på i farten – den boken, angivelig en komedie, er jo ikke morsom, og da kan den være verdens første roman så mye den vil uten at den blir bedre av den grunn – man vet jo hva det går i). Men tilbake til Dickens. Boka er som å se ”Dogville” av Lars von Trier. I begynnelsen blir man litt forstyrret av de uvante kulissene, men så fort man godtar premissene er både historien og karakterene gode. Dickens tegner opp sitt miljø med ekstremt tydelig pensel, og boken er på et vis som en teateroppstilling. Når en av kvinnene i boken utbryter ”I shall die if you hold me! Let me fall upon the ground!” før hun synker sammen i en oppløst haug på gulvet, virker det ikke helt troverdig, men når man først er kommet så langt, er som sagt premissene godtatt, og det er en dramatisk ending før teppet går ned etter andre akt (bok).
Boken er et angrep på utilitarismen og kald økonomiteoretisk resonnering, og er fortsatt aktuell i dag. I tillegg er faktisk Dickens litt av en lystigkurre av en skribent med en rekke fantastiske formulringer som for eksempel: Mr Harthouse drew a long breath; and, if ever man found himself in the position of not knowing what to say, made the discovery beyond all question that he was so circumstanced. Kanskje ikke spesielt lettlest, men virkelig snedig.
Anbefales alle som liker gamle klassikere og de som ser sjarmen i elegant språk og vakre vendinger fra svunne tider.
5. Sofies verden – Jostein Gaarder
Egentlig hadde jeg Drømmehjerte av Cecilia Samartín satt opp her, men da jeg skulle begynne å få noen kloke ord om verket hennes inn i dokumentet var det var temmelig tomt. Og en bok som ikke har gjort mer inntrykk enn at jeg ikke klarer å skrive 10 vettuge linjer i form av en anmeldelse 9 måneder etter lesning har ikke noe på en toppliste å gjøre. Men jeg husker jeg syntes det var allright lesning, så for all del les den om du kommer over den, men du kan godt vente med å kjøpe den til den kommer ut i billigpocket.
Over til Sofies Verden. I mine øyne er ikke boka spesielt godt skrevet, men det kan fort være fordi Gaarder er en så dyktig forfatter at han klarer å skrive på en måte som treffer ungdom og ikke de som er femten-tjue år for sent ute. Tretti millioner solgte eksemplarer på 53 forskjellige språk peker vel omtrent i den retningen. Selv om jeg ikke falt for språket i boka, er ideen bak så god at den likevel fortjener en plass på lista. Jeg skulle ønske jeg hadde lyttet til anbefalingen om å lese den da jeg slet meg gjennom ex.phil. pensumet. På den annen side ville jeg nok ikke hatt samme utbytte av å lese den da. Det blir noe fordervet over alt som lukter pensum. Jeg er helt enig med Gaarders talerør i boken, at filosofihistorien er noe alle burde ha kjennskap til, og boken gir en god gjennomgang av denne. For å legge frem historien på en fordøyelig måte har Gaarder flettet inn en sidehistorie, som begynner nokså tamt, men som vokser i sitt mysterium. Da jeg kom til plottvistet på side 247, kom det som en åpenbaring. En smart åpenbaring.
Anbefales alle. Det er rett og slett en bok man bør ha lest. Kanskje spesielt som nordmenn. Vær glad du ikke er svensk, for enhver svenske bør ha gjennomført Vasaloppet, og jeg kan love at det er mer slitsomt å komme seg gjennom Vasaloppet enn denne verdenssuksessenn av en ungdomsbok.
Blog 
